Det er Next Fest igjen, og Steam sin ønskeliste-sjarmende festival for demos blir stadig mer tungvinn. Denne gangen, blant de 8 764 demoene som er inkludert i den ukelange begivenheten, har vi også den elendige plikten å luke ut AI-fylt vrøvl. Men frykt ikke, for jeg har kastet meg dypt ned i sølehaugen for å plukke ut noen egentlige perler! Nedenfor finner du 11 demoer for spill som du sannsynligvis aldri har hørt om før, men som umiddelbart vil havne øverst på radarene dine.
Kan radars ha topper? Ikke tenk på det, og fordyp deg i denne eklektiske blandingen av sjangre, hvor jeg bevisst har plassert et par spill du kanskje har hørt om helt øverst for å lokke deg til å bla videre til dem du ellers aldri ville ha hørt om. Skulle du oppdage noe som faller i smak, husk å legge det til i Steam-wishlist-en din, ettersom dette gir spillene bedre oppmerksomhet og minner deg om å skaffe dem når de kommer ut.
Et nytt spill fra Kyle Thompson (Islets, Crypt Custodian) er alltid noe å gleder seg til, og metroidvania Well Dweller skinner umiddelbart med hans fantastiske kunstverk og utrolig kompetente kontroller. Mørkere og tøffere enn Thompsons tidligere spill, virker sammenligningen med Hollow Knight ganske uunngåelig, men når man spiller demoen, ser det virkelig ut til å holde mål. Og boss-kunsten er som intet du har sett før.
Dette super-slitte, super-skremmende arkadespill ser ut til å ha kun én maskin: et spill om å kontrollere et romskip-lignende fartøy fra et topp-ned-perspektiv, der du unngår fiender mens du navigerer i en 3D-labyrint til du når et gevær, hvoretter spillet snur til et twin-stick-skytespill mens du kjemper tilbake og prøver å overleve en tidsbegrenset bølge av angripere. Gjør du det bra nok, får du billetter fra maskinen, som deretter kan mates inn i et merkelig skap som inneholder hva som kan være en bevisst robot. Og slik begynner loopen. Det er smart, utrolig godt presentert, og helt fascinerende.
Det er rart å se et spill som selger seg selv kort, men South of the March kaller seg en kombinasjon av visuell roman og turbasert kamp. Det er ikke det! Det er et ordentlig old-school RPG med hauger av beskrivende tekst. Det håndtegnede spillet minner meg først om Inkle’s klassiske Sorcery!-spill, og selv om det ikke går mot noe så ambisiøst, leverer det absolutt en engasjerende fortelling om to frilans leiesoldater på et oppdrag for å finne kilden til rykter om en unaturlig enhet i en nærliggende hule. Kampen er flott, karakterene er nyskapende og interessante, og jeg er veldig spent på å spille videre ut over det som tilbys i demoen.
Jeg tror det er rettferdig å si ut fra bildene at du kanskje ikke forventer mye av Kwad, men jeg er glad for å kunne fortelle at du bør. Dette er et utrolig smart puslespill om å manipulere firkanter som klistrer seg sammen, og kobler seg til større former mens du hopper og faller rundt i omgivelsene. Det som er så fascinerende her, er hvordan nivåvalgs-skjermen kan være enda vanskeligere enn selve gåtene, og hele greia oser av smarthet.
Det er ikke helt reduserbart å beskrive Pixel Washer som PowerWash Simulator i 2D, men i så fall er det akkurat det det er. Men det er fortsatt absolutt strålende. Du spiller, selvsagt, som en pikselgris, utstyrt med ulike sprøytevaskemidler, og har en hel rekke steder å vaske. Det viktige er at det forblir like fengslende og tilfredsstillende en opplevelse som det store 3D-spillet, men med et herlig lag av ekstra tullete moro, og viktigst av alt, Peggle-lignende klang som markerer suksessen din. Demoen gir deg seks stadig større områder å rense, samtidig som den lurer fram muligheter for utilgjengelige oppgraderinger og funksjoner før deg.
Det finnes sannsynligvis tusenvis av lysstråle-pusler der ute, og gudene vet at jeg har kjedet meg i hjel av mange av dem. Men det er noe annet med Grid_Hacker, som leverer samme format—slipp speil inn i et rutenett for å omdirigere en stråle mot et mål—på en mye mer engasjerende måte. Det er ikke bare enkelheten i presentasjonen, men i enda større grad at, i en sjokkerende vending, puslene virkelig er gode. I nivåene som er tilgjengelige i demoen vil du umiddelbart måtte tenke mye hardere enn denne typen utfordringer normalt krever, med vittige ideer smart introdusert.
Jeg skal ikke late som den nåværende tendensen med inkrementelle spill representerer høy kunst. Jeg kommer heller ikke til å prøve å argumentere for at Dopaminer er et særegent eksempel på formen. Men jeg skal heller ikke late som om jeg ikke hadde en strålende tid med å fly en elglignende skapning med en laser ned i 2D-gruveganger, med et stadig voksende antall ferdigheter og bonuser som ble låst opp underveis. Dette er så nært tankeløst som gaming kommer, men det er udiskutabelt engasjerende, og Dopaminer er et virkelig jævla bra ordspill.
Denne puslespill-tittelen om en flute-spillende katt skjuler det jeg mistenker vil være enorme dybder under den enkle presentasjonen. Du beveger deg rundt i spillverdenens labyrint av rom ved å løse særegne gåter som ofte innebærer å spille en fløyte, enten ved å følge tryllaktige melodier (du spiller ved å bruke piltastene, i stedet for å gjøre noe mer musikalsk komplekst) eller ved å bruke fantasien for å tyde kryptiske hints. Jeg har meget høye håp for et dypt særegent spill.
OK, nå har vi en svært original tilnærming til det inkrementelle spillet. Hack 42 er et typeTast-spill, der du hacker gjennom nettverk av datamaskiner, telefoner og servere ved å trykke på tasten som vises over hver på et tankekart-lignende diagram. Så i stedet for å skrive ord, sikter du mot en enkelt tilfeldig bokstav om gangen, noe som er så mye vanskeligere! Fullfør bokstavene som popper opp over et ikon og du har hackt det, og kan ha åpnet en kjede til mer. Du får penger for hver vellykket hack, som deretter brukes mellom de tidsbegrensede kjøreturene på å forbedre ferdighetene dine. Dette inkluderer utholdenhet (forlenging av hvor lenge kjøreturene varer), regenerering av tid, og mest fascinerende, offensiv hacking. Disse genereres tilfeldig med de rette samleobjektene, med din generasjon forbedret ved å kjøpe enda flere oppgraderinger. Å, og det finnes en digital katt å mate og leke med. Det er uforutsigbart bra, og jeg kan ikke vente til senere i år når fullversjonen kommer ut.
Pickle Pete er Brotato men med sylteagurk. Det er så åpenbart kopi av Bullet Heaven-klassikeren at det gir meg en følelse av andrehånds nag på vegne av originalens utviklere. Men faen, det er så bra til å være Brotato men med syltegurker. Demoen er enorm, så stor at jeg glemte at jeg ikke spilte hele spillet, og det er utrolig gøy. Den store forskjellen her er at mellom kjørene er det mye flere ting å oppgradere og utstyre, en stadig voksende liste av faner hvor du kan justere neste forsøk, og det hele er veldig fristende. Og jøss, det er plass til enda et Brotato, spesielt hvis den er med syltegurker.
