Kontakt

Hvem er vi?

Jeg er ikke klar for å miste min generasjon av pro-wrestling-ikoner

Anders Solberg 28. september 2026

Profesjonell bryter Benjamin Satterley, også kjent som Pac, også kalt vår Bastard, døde på søndag. Han ble 40 år gammel.

Det er vanskelig for meg å forstå dette. Jeg er, i forhold til de fleste av mine venner som følger brytingen, fortsatt ganske ny i sporten. Jeg begynte å se på i 2020, og har bare sett AEW, så jeg har ingen forståelse av brytningens historie eller hvem alle de gamle gutta som de stadig trekker fram er. Jeg føler meg trist når en legendarisk, erfaren bryter dør, selvfølgelig, men jeg har ingen personlig tilknytning til det, fordi jeg ikke så dem i sin storhetstid på 80- eller 90-tallet eller når det måtte være. Mine helter, gutta og jentene jeg ser snurre seg og kaste seg over hverandre uke etter uke, er fortsatt for unge til slike ting. De har mange år foran seg. De er ikke i ferd med å forsvinne.

Så å gå fra å se Pac banke på i en vanlig kamp på et lørdags PPV til at han bare er borte neste dag, er utenkelig. Hva skjedde? Hvordan? Han var 40. Fem år eldre enn meg. Og så nylig etter vi mistet Andy Williams, kjent som The Butcher, i en alder av 48. Så skremmende og muskuløs som Pac ser ut, er vi i praksis jevnaldrende, i det minste når det gjelder alder. Vi vet ikke hva som tok ham — noen av oss kan bli påkjørt av en buss når som helst, absolutt — men slike ting burde ikke være mulig. Han hadde fortsatt feider foran seg. Seire og tap. Jeg ville gjerne se ham kjempe om verdensmestertittelen en dag.

Pac var avgjørende for at jeg ble begeistret for profesjonell bryting. På grunn av at jeg var ny i håndverket, var min første møte med Pac da han var en del av noe kalt Death Triangle, som jeg som nybegynner i brytingen oppfattet som et utrolig dumt (ikke nedsettende, veldig morsomt) navn på et lag. Han ble satt sammen med Lucha Brothers, Penta og Rey Fenix, og min første følelse var at dette var en merkelig passform. To høytsvevende luchadors i skumle masker og så denne muskelmannen med et stritt skjegg som så ut som han ble holdt sammen av en haug med svarte elastikker. Han så, ved første øyekast, ut som enhver annen generisk muskelbryter jeg hadde sett, og jeg var nesten i ferd med å avvise ham direkte:

Dette ville ha vært en enorm feil. Så snart jeg så ham og hans trio-venner i aksjon, ble jeg hekta. For et lag!

De tre gjorde en fantastisk jobb sammen, og det er synd at ulike skjebnesvanger skader, og Lucha Bros. til slutt forlot AEW, førte til at de ikke kunne holde sammen lenger. De var trio-mestere i 126 dager, vant den tildelte tittelen mot Best Friends og tapte den for The Elite.

Pac var aldri min personlige favorittbryter, og likevel var han en hjørnestein i så mange måter for grunnlaget for det jeg elsket ved profesjonell bryting. Han satte hinder i veien og utfordret så mange av mine favoritter, gjorde dem bra og kule mens han selv så bra ut og var kul, også. Det beste eksempelet på dette var hans pågående feide med min absolutte favorittbryter, Orange Cassidy. Igjen lå Paks magi i det kontinuerlig å undergrave mine forventninger, i å få meg til å revurdere mine opprinnelige inntrykk av bryting og brytere. Orange er en tullete slags bryter hvis hele greie er å være avslappet og uforstyrret til det virkelig teller, og Pac var alltid mega-seriøs og super sint hele tiden, noe jeg normalt reagerer på med motvilje, men i hans tilfelle vokste det til å bli kjærlighet. Håret hans ser ut til å alltid være vått. Han slipper ut forferdelige sinnsutbrudd av raseri av og til. Når han går på mikrofonen, slår han ned på den han snakker skit om. De to ble flotte rivaler, med Oranges tilsynelatende likegyldighet mot kamper dypt irriterende Pac:

Mannen, de to hadde noen utrolige kamper. I alle disse kampene heiet jeg aldri på Pac. Jeg elsker de klønete heltene, ikke de sure skurkene. Og han var en hel på den tiden. Jeg buet ham. Og likevel. Hvis jeg visste at han skulle møte Orange, eller Darby Allin, eller Eddie Kingston, ble jeg utrolig spent. Jeg visste at det kom til å bli en knallkamp. Alt ble bedre hvis Pac var i kamp.

Også hadde Pac en fantastisk RPG-villain-kamp-tema:

Gjennom flere år var Pac skiftvis inne og ute, naturlig nok delvis på grunn av skader, men det virket også som om AEW ikke alltid visste hva de skulle gjøre med ham alene, narrativt, utenom Death Triangle og den Orange-feiden. Han sluttet seg til Death Riders, og jeg tror på noen måter ble han litt slukt av hva de holdt på med, skinnet litt mindre enn i en mindre fraksjon. Men han dukket også ofte opp for å utfordre mange folk i alle slags sammenhenger, og endte opp i noen fantastiske kamper gjennom årene. Han møtte Kazuchika Okada; han møtte Will Ospreay; han møtte Swerve Strickland. En av mine tidligste favoritt-senarieer var da Malakai Black sprayet sitt merkelige svarte gift-tåkemolky i Paks ansikt, og Pac møtte opp til neste kamp blindfoldet, gjorde noen syke moves med det på, så river han det av for å bevise at gift-tåken ikke hadde gjort noe med ham og gikk amoks på Malakai Black:

Pacs siste kamp var nettopp den siste lørdag, mot Andrade El Idolo, og jeg skulle ønske jeg hadde fulgt ham nærmere. Jeg var på kjøkkenet og laget snacks, og oppmerksomheten var dessverre ikke helt på plass, fordi jeg ikke trodde det fantes noen som helst sjanse for at jeg noensinne ville få se Pac bryte live igjen etter den dagen. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt med. Jeg ville gjerne sett Pac kaste Andrade i barrieresjenken, eller gjøre sin signatursvingende flipp-off-turnstilen (ok, det kalles Black Arrow) live:

Det er normalt at jevnaldrende legger ut tributer når noen dør, og at alle er veldig snille og kjærlige i dem. Men, jeg vet ikke. Når man leser disse, virker det som om Pac også var en ganske solid fyr utenfor ringen. Mange virket å ha elsket ham, og elsket å jobbe med ham. Jeg tror det. Det er morsomt å se bilder av ham i gatemote, utenfor bryterpersonen. Smilende, noe han aldri gjorde i ringen, bortsett fra i mørk fryd over fiendens undergang. Men virkelig smilende. Den lille påminnelsen om at brytere bare er mennesker, bare mennesker, ofte svært ulike fra sine inn-ringen-karakterer, og dødelige som resten av oss.

 

Jeg ønsket ikke å lære så tidlig hva det føltes som å være trist over å miste en elsket bryteinlegend. Jeg er ikke forberedt på de kommende hyllestene (hvem er det?) og kampene som vil fortsette til hans ære, fordi åpenbart ville han ha ønsket at alle andre skulle fortsette å bryte sitt jævelskap til det beste, uansett om han var der eller ikke.

Fikk jeg noen gang sjansen til å rope det til ham? Jeg er ikke sikker. Vel, pokker, han er min bastard også.

Lesem mer

Forrige side
Pokémon Happy Meals kommer tilbake til McDonald’s – gjør dere klare til å stå i kø

Neste side
Mannen som reddet Predator-franchisen lager angivelig en film om Den sovende prinsessen
Anders Solberg
Anders Solberg
Jeg heter Anders, og jeg har spilt videospill siden jeg fikk min første Nintendo på 90-tallet. I dag skriver jeg for FunnyGames.no, der jeg deler nyheter, anmeldelser og tips med andre spillentusiaster. Når jeg ikke spiller, liker jeg å utforske nye steder og lage god mat hjemme.

Postingan terbaru