Eksploderende demonkjøtt, bullet hell-ballett, farm-to-table RPG-kamp—uansett hva du har lyst til å spille, er ett av spillene nedenfor garantert noe for deg. Her er spillene vi anbefaler at du sjekker ut, og som vi personlig ikke kan vente med å få tilbake å spille i helgen.
Saros
Spill det på: PS5
Jeg har allerede spilt gjennom Saros to ganger, og jeg lengter etter mer. Jeg vil ha flere skremmende bullet‑hell‑vesener som kaster fargerike kuler mot meg mens jeg suser rundt og skyter dem med min automatisk siktejusterte angrepsrifle. Tankene mine spinner videre mens jeg tenker på dens introspektive kosmiske horror‑mysterieboks-historie. Nå som alle andre spiller den, kan jeg i det minste oppleve den vikarisk gjennom andre, og du kunne vært en av dem! Faktisk anbefaler jeg sterkt at du blir en av dem i helgen. Hvis du blir skremt av vanskelighetsgraden, har Saros mange alternativer som hjelper deg å tilpasse utfordringene etter dine ønsker, så selv om du droppet Returnal, kan du få en bedre opplevelse med dens åndelige etterfølger. – Kenneth Shepard
Dosa Divas
Spill det på: PC, Switch, PlayStation, Xbox
Jeg hadde tenkt å spille mer av Dosa Divas da det kom ut tidlig denne måneden, men jeg falt ved et uhell for Tomodachi Life og Titanium Court. Med disse to svært esoteriske spillene bak meg, er jeg klar for et greit, rett fremt RPG. Dosa Divas er fra utvikleren bak Thirsty Suitors og Falcon Age, og den har den levende farge og lekne stil jeg har lært å forvente fra disse folka. Du spiller som to søstre som tramper rundt i en matlagings‑mech, frityrstekker dosas og mater folk i en verden der de fleste måltider er bearbeidet, smakløse, kapitalistisk søppel. Jeg ser frem til å spille dette og deretter bli virkelig sulten og kjøre til byens eneste dosa-sted som ligger omtrent 40 minutter unna for en midnatt-dosa og chai (ja, det har så sent åpning). – Rebekah Valentine
Dragon’s Dogma 2
Spill det på: PC, PS5, Xbox Series X/S
Da det kom ut, syntes jeg Dragon’s Dogma 2 både var fengslende og irriterende. Fantasy-verdenen var enormt engasjerende; jeg elsker spesielt hvordan når natten faller, kan man drukne i ren og total mørke mens et som en kandelaser ser himmelen åpner seg over deg, den typen natt som man egentlig bare opplever ute i naturen, utenfor store byer, og som de fleste spill, selv de med døgn-/natt-sykluser, ikke klarer å gjenskape autentisk. Kampene var fryktelig ruge og brutale, og føltes som en tredimensjonal realisering av den typen fantasy‑slåsskamp Capcom så briljant leverte i klassiske arkadespill som Knights of the Round og Dungeons & Dragons: Shadow over Mystara. Men jeg syntes også at den endeløse pratingen til mine pawns—vesenene som utgjør resten av ekspedisjonsselskapet ditt—var ekstremt trettende, ettersom de gjentar de små samtalene og observasjonene om og om igjen. Etter omtrent 25 timer la jeg spillet til side.
Men i det siste har mørket kalt på meg igjen; da jeg nylig returnerte til Dragon’s Dogma 2, fullførte jeg hovedoppdraget og likte virkelig noen av de sen-spillutviklingene og avsløringene. Det som virkelig har slått meg ut av sokkene er imidlertid den hemmelige, valgfrie banen du må følge for å få tilgang til endgame og den sanne slutten. Jeg vil ikke gå i detalj her, men det innebærer en slags dristighet og mysterium som virkelig får et spill til å leve for meg, den slags hemmelighet som lurer under overflaten i et spill du tror du kjenner og forstår fullt ut før det kommer frem og river teppet bort under deg. Ja, jeg skulle fortsatt ønske at pawns sluttet å mase, men selv med det har det å vende tilbake til dette spillet og oppdage overraskelsene det hadde i vente vært en veldig god beslutning. – Carolyn Petit
Diablo 4: Lord of Hatred
Spill det på: PS4, PS5, Xbox One, Xbox Series X/S, PC
Jeg klarte til slutt å rive meg løs fra Marathon et lite øyeblikk for å fordype meg i den nye utvidelsen til Diablo 4, med andre ord ventet jeg til vennene mine i Marathon hadde gått til sengs ved midnatt i går kveld og begav meg deretter til Skovos‑øyene for å igangsette en kamp mot Mephisto. Dystert greier. Vakkert og veldig gøy, men også veldig, veldig dystert greier. Jeg spiller en Warlock som starter fra nivå 1, og så langt er jeg ikke sikker på at det er morsommere enn Paladin, men jeg har fullført kapittel 1 og så langt er historiedelen av Lord of Hatred-kampanjen utmerket.
Alt fra kunst og skriving til å være tilbake i salen med Lorath har meg spent på å vende tilbake til Diablo etter så mange sesonger borte. Jeg ser fortsatt ikke for meg å holde meg til den nye utvidelsen utover historiedelen, men det kommer til å være en tøff kamp mellom dette og Saros om oppmerksomheten min i helgen. Etter å ha vært ganske lite begeistret for Vessel of Hatred, føles det nye så langt like bra som noe i den opprinnelige kampanjen. – Ethan Gach
Far, Far West
Spill det på: PC via Steam Early Access
Tilbake i februar sjekket jeg ut demoen for Steam Next Fest for Far, Far West, et robotisk cowboy‑kooperativt FPS som er som en mindre brutal og mer tullete tolkning av Helldivers 2. Nå er Far, Far West ute, og jeg er spent på å hoppe tilbake (kanskje med noen venner) og spille mer av denne online-skyteren som lar meg droppe inn og sprenge fiender uten å måtte tenke så mye.
Ikke misforstå, jeg elsker Helldivers 2. Men det er noe virkelig behagelig ved hvor avslappet og tullete Far, Far West er sammenlignet med Sonys brutale tredje-person-skytter eller uthentings-skytere som Marathon, som tilbyr en lignende “drop in, kill stuff, complete some activities, get out”-sløyfe. Far, Far West gir lignende vibber, men det er ingen jævel som venter på å snikskyte deg og ingen instadeath som lurer bak neste kneik. Bare flere skjelett og monstre å sprenge bort mens du blir sterkere og sterkere.
Et perfekt helgespill å spille med venner, hvis hele spillet er i det minste like gøy som demoen. – Zack Zwiezen
